«Vent litt. Hvordan har du fått beina dine så glatte?»

Det begynte med et bilde fra lørdagen.

På bildet satt Emil med armen langs sofaryggen bak Ida. Ida hadde snudd seg mot ham akkurat idet noen tok bildet. Begge lo.

Nora husket øyeblikket. Hun hadde stått på kjøkkenet og lett etter et glass, og da hun kom tilbake, var plassen ved siden av ham opptatt.

Hun hadde likt Emil lenge. Lenger enn hun hadde fortalt Ida.

Dagen etter skrev Ida at Emil hadde spurt om de skulle ta en kaffe. Nora svarte med et hjerte og et «så hyggelig». Så la hun telefonen med skjermen ned på bordet.

Hun var glad på Idas vegne. Hun var også misunnelig. Det var den siste delen hun helst ville slippe å innrømme.

Samme kveld åpnet hun bildet igjen.

Blikket gled fra Emil til Ida. Kjolen. Måten hun satt på. Beina under det svarte, tynne sløret, helt glatte og jevne.

Var det det han hadde lagt merke til?

Hun visste ikke. Han hadde ikke sagt noe om det. Likevel begynte Nora å lete etter et svar i bildet, som om det kunne forklare hvorfor han hadde sendt melding til akkurat Ida.

Først tenkte hun at bildet måtte være redigert.

I dag kom et nytt bilde fra Ida. De skulle ut og spise med noen venner i kveld, og Ida ville vise antrekket. Et helt vanlig speilbilde hjemmefra, med jakken slengt over stolen.

Samme strømpebukselook.

Nora så bort på skjørtet som hang på skapdøren. Det hun hadde kjøpt fordi hun likte hvordan det satt, men som altfor ofte ble hengende der når hun skulle ut.

Hun tok det ned.

For et øyeblikk så hun kvelden for seg: Hun åpnet døren for Ida, tok jakken og gikk. Hun slapp å vurdere antrekket en gang til. Hun satte seg der det var ledig. Hvis hun ville snakke med noen, begynte hun å snakke.

Hun likte den tanken. Å være med i kvelden, i stedet for å følge med på seg selv utenfra.

Nora fant et par tynne, svarte strømpebukser og tok på seg skjørtet.

Foran speilet strøk hun hendene ned langs beina. Stoffet la det svarte sløret hun likte over huden. Men i lyset fra vinduet så hun fortsatt de små blodårene og fargeforskjellene gjennom det.

Hun tok et skritt tilbake og så på bildet av Ida en gang til.

Det var ikke det samme.

Selvfølgelig, tenkte hun. Et annet lys. Et bedre speil.

Hun hadde akkurat åpnet skuffen med buksene da det ringte på.

Ida gikk rett inn og ble stående i døråpningen til soverommet med vesken over skulderen.

Nora så på beina hennes. De så like glatte ut i virkeligheten som på bildene.

Spørsmålet kom før hun rakk å stoppe det.

«Vent litt. Hvordan har du fått beina dine så glatte?»

«Hva mener du?»

«Nei, seriøst. Jeg trodde du hadde redigert bildene. Men du ser jo sånn ut nå også. Hva har du brukt?»

Ida så ned og lo litt. Nora forsøkte å le med, men hørte selv at spørsmålet hadde kommet skarpere ut enn hun mente.

Hun hadde egentlig bestemt seg for å spørre om Emil. Om kaffen. Om lørdagen hadde betydd noe.

I stedet sto hun og spurte om beina til bestevenninnen sin.

«Det er strømpebuksen», sa Ida.

«Jeg har jo også svarte strømpebukser.» Nora pekte ned på sine egne. «Mine ser ikke sånn ut.»

Ida satte fra seg vesken. «Vent. Du må se denne.»

Hun brettet ned et lite stykke av linningen. Nora lente seg nærmere.

Det var stoff på innsiden også. Mykt og hudfarget.

«Er det fleece?»

Ida nikket.

Nora så fra innsiden til det svarte ytterlaget. Så tilbake igjen.

Nora kjente på innsiden. Det myke stoffet forklarte noe hun ikke hadde forstått fra bildene.

«Så det er den fargen som synes gjennom?»

«Ja. De er fra Nordelle.»

For første gang den dagen sluttet Nora å se etter hva Ida hadde gjort med huden sin.

Vanlige, tynne strømpebukser slipper den ekte huden gjennom. Det er huden som gir tonen under det svarte stoffet. Derfor kan blodårer, hår og fargeforskjeller fortsatt synes.

Strømpebuksene fra Nordelle er bygd opp annerledes: et svart ytterlag med hudfarget fleece på innsiden. Fleecen dekker huden, og det er fargen på fleecen du ser gjennom det svarte laget.

Det betyr at du kan få et jevnere uttrykk uten å sminke eller retusjere huden. Nordelle fjerner ikke huddetaljene. Det er fleecelaget som dekker dem.

Fordi fleecelaget er tykkere enn vanlig sheer-stoff, får beina en jevn og glatt form. Kneskål og muskler tegner seg ikke gjennom slik de gjør med tynne strømpebukser.

Det Nora hadde kalt «perfekt», var et førsteinntrykk. Det hun nå kunne se og ta på, var forklaringen: svart ytterstoff, hudfarget fleece og et helt vanlig par bein under.

«Skal du møte Emil?»

Ida løftet blikket. «Vi har snakket om en kaffe. Hvorfor?»

Nora kjente at det fristet å si at hun bare lurte. Det ville vært lett å gå tilbake til strømpebuksene og alt det andre.

«Jeg har likt ham en stund», sa hun.

Ida ble stille. «Det visste jeg ikke.»

«Nei. Jeg sa det jo aldri.»

De satte seg på sengekanten. Samtalen som fulgte, hadde ingen smart replikk som gjorde alt enkelt. Nora fortalte om lørdagen og om hjertet hun hadde svart med. Ida lyttet.

«Jeg skulle ønske du hadde sagt det før», sa Ida til slutt.

«Jeg vet. Jeg tror jeg gjorde det bildet til en forklaring på alt.»

Strømpebuksen kunne forklare looken Nora hadde lagt merke til. Den kunne ikke fortelle henne hva Emil tenkte.

Det stakk fortsatt litt. Men nå slapp hun å late som overfor Ida.

«Send meg lenken til de strømpebuksene», sa hun. «Jeg vil se hvilke nyanser de har.»

Ida fant fram telefonen. Nora byttet til bukse. De hadde et bord å rekke.

Skjørtet hengte hun opp på skapdøren igjen. Denne gangen der hun kunne se det.

Neste gang de skulle ut, tok Nora skjørtet ned fra skapdøren. Under tok hun på seg strømpebuksene fra Nordelle.

Foran speilet strøk hun hendene ned langs beina. Det svarte sløret var der, akkurat slik hun likte det. Under var det jevnt og glatt.

Hun ble ikke stående. Hun tok jakken og gikk.

På restauranten satte hun seg der det var ledig. Hun tenkte ikke på beina en eneste gang den kvelden. Hun var med i samtalen, i stedet for å følge med på seg selv utenfra.

Akkurat slik hun hadde sett det for seg.

Du trenger ikke kjenne deg igjen i alt Nora tenker for å kjenne igjen antrekket som blir prøvd og lagt bort.

Kanskje du liker det svarte sløret fra tynne strømpebukser, men ønsker at mindre av den faktiske huden skal synes gjennom.

Da er det verdt å se på hva som ligger under ytterstoffet.

Med Nordelle er det hudfarget fleece. Du tar på deg strømpebuksen som ett plagg, og fleecen gir bakgrunnen for den svarte sheer-looken. Det er denne konstruksjonen som skiller den fra vanlige, tynne strømpebukser.

Du velger fortsatt antrekket. Du velger fortsatt hvor mye du vil vise. Nordelle gir deg en mulighet til å beholde uttrykket du liker, med huden dekket under.

Før du bestemmer deg, se nyansebildene og målene på produktsiden. Fargen på innsiden er en del av looken, så den trenger ikke oppleves lik på alle. Lys og hvor mye stoffet strekkes har også betydning.

Og fordi strømpebuksen har fleece, er den tykkere og varmere enn vanlige sheer-strømpebukser. I et varmt rom kan den bli for varm. Hvis du ønsker et helt lett plagg, kan et annet alternativ passe bedre.